Galleri

Vinterhistorier

Legg sammen følgende ingredienser:

  • Tre jenter som har kjent hverandre siden de var små
  • Litt over gjennomsnittet god fantasi
  • Østmarka i vinterskrud
  • Skullerudåsen, favorittåsen

Hva får du da? Jo, du får vinterhistorier. De står i bildetekstene. Kos deg med dem.

Himmelen var like blå som gradene. Og det vekket fantasien.
For lenge siden, før Skullerudåsen ble hul og full av vann, var det sølv der. Flere tonn med vaskeekte kråkesølv. En kald vinterdag, en gang midt på 1600-tallet, satt Hans Hansen, bjørnejeger, på vakt oppå åsen – bjørnespor hadde blitt observert, og han så sitt snitt til å vinne heder, ære og hu fine Anna på nabogården som han hadde sikla på i flere år nå. Hvis han bare kunne felle denne bjørnen! Han satt i timesvis, tålmodig, ventende. Buksa frøys fast i bakken, men det merket han ikke. Han klamret seg til børsa og forsøkte fortvilt å holde stadig tyngre øyelokk åpne. Bål kunne han ikke tenne. Han plukket opp en stein som han syntes kjentes tung ut, og lurte på om han kunne klemme vannet ut av den, som Askeladden. Til slutt sovna han Hans, den dype lange søvnen vi kaller døden. For ham var det som å komme hjem til fyr på peisen og varm lapskaus. Da han ikke kom hjem fra bjørnejakta ble det satt igang en stortstilt leting. Det var hu Anna på nabogården som fant ham, der han satt med et fredfullt uttrykk i ansiktet og børsa over knærne. Anna gråt store tårer, for hun hadde elsket ham alltid. Hun tok ham i hånden og kjente blodet som var blitt til is i årene. Hun fiket til ham for at han kunne være så dum. Da falt steinen ut av Hans sin knyttede neve. Han hadde rett i at den var tung, for den var helt ekte kråkesølv. Og sånn har det seg at Anna ble den rikeste gårdbrukeren i Østensjø. Men hun giftet seg aldri, for hun elsket bare Hans. Og innenfor isdøra på bildet, der hvor istapper henger stolte til minne om bjørnejegeren, innenfor den døra ligger den første steinen. Anna har lagt den der. «Dette er mitt hjerte,» sa hun. «En gang banket det for Hans. Da han døde ble det forstenet og banket ikke mer. Det ble til kråkesølv, for det var det siste Hans hadde i sin hånd da han levde.»
Rundt 1925 begynte folk å gå i marka for moro skyld. Disse pionerene tråkket opp mange av de kjente og kjære stiene vi i dag går. Her står Christine ved et helt spesielt sted som markerte et veiskille, bokstavelig talt, i markahistorien. Her foregikk nemlig utprøving av forskjellige typer veivisere. Thomas Heftye, turistforeningens far, sa det nemlig slik: «La oss gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land!» Østmarka er riktignok ganske beskjeden sammenliknet med de høye fjell og dype fjorder på Vestlandet, for eksempel, men ble likevel funnet verdig til å være prøvekanin for dette svært viktige prosjekt. Styret i DNT møttes her en lørdagsmorgen i februar, snøen lå omtrent som i dag, og hver og en hadde fine forslag. «Det skal være billigt!» sa en. «Vi bruker sten!» Og så lagde han den varden som Christine her står på. Det var mange gode argumenter for bruk av varder. De var svært billige, og er naturens eget materiale, men på steder som i Østmarka er varder utfordrende da det noen ganger er vanskelig å finne nok sten, og de dessuten blir borte i snøen. Men varder ble tatt i bruk på fjellet, for der er det i hvert fall nok av akkurat dette materialet. «Det skal være lett!» sa en annen. «Vi bruker treets grener og lager piler i bakken!» Men disse kunne fort sparkes vekk eller forveksles hvis noen grener blåste ned og tilfeldigvis laget en pil. Styret i DNT tente et bål, kokte kaffe og tenkte. Hva kunne være både lett og billig og praktisk? Hva vil synes i en skog med så mange trær? «Fakler!» sa en. Han ble nedstemt. «Stabbestener!» sa en annen. Han ble også nedstemt. Det var styrelederen som fikk idéen til sist. Han hadde akkurat pusset opp hjemme, og han satt og pirket på en malingflekk på hånden som han ikke hadde klart å vaske vekk. «Eureka!» ropte han plutselig, så det ljomet igjennom skogen, og nestlederen skvatt så fælt at han sølte kaffe på buksa. Så nå vet dere både hvor det uttrykket kommer fra, og hvilken idé han kom opp med.
Det er ikke bare vi Østmarkatravere som trofast følger blå og røde merker. I dag fant vi sporene etter en elg som hadde gjort akkurat det samme. Og selvfølgelig, dette er ikke en hvilkensomhelst elg. Det er Skullerudelgen. Vi har truffet ham før, vi. Da var det sommer og lufta sto så stille at myggen hadde problemer med å bane seg vei gjennom den og mot våre fristende, bankende årer som følgelig har det søteste blod. Vi er elsket av myggen. Og kleggen. Og knotten. Kanskje burde vi føle oss privilegerte, men dengang ei. Vi hadde klatret opp på åsen den bratteste veien på jakt etter noen Ola Dilt-poster. Vi hadde funnet den første uten noe problem. Men da vi skulle ta den andre, måtte vi ha gått feil. Vi husker ikke helt hvor, for vi var opptatt med å synge «Den glade vandrer» i relativ flerstemthet. Og plutselig, strakk førstemann i følget hånden i været og bråstanset. Sangen stoppet. Praten stoppet. Alle stoppet. Og der, litt borte på myra, så vi Skullerudelgen i fullt firsprang. Han er nok ikke så glad i sang. «Jeg trodde først det var en hest,» sa førstemann i følget, «til jeg så at ingen satt på.» I dag fulgte vi Skullerudelgens spor med et lite smil rundt leppene. Men vi så ham ikke i dag, selv om vi stort sett klarte å la være å synge.
Vi så mange furuer som hadde knekt eller bøyd seg i dag. Du vil nok si at det er fordi snøen er våt og tung, og mange av disse furuene er ganske tørre, og når den våte snøen havner på toppen av furua blir den så topptung at tyngdepunktet forflytter seg og den knekker eller bøyer seg som på bildet. Det har du selvfølgelig helt rett i, men det er jo den kjedelige forklaringen. Den egentlige forklaringen er at furua bøyer seg i respekt for vinteren. Det har den gjort siden vinteren kom til landet for mange år siden. Furua sto rank og stolt da vinteren kom første gang. Furua ønsket den ikke velkommen. Furua foretrakk varm vind rundt bark og grener, og store våte regndråper som gikk rett til røttene. Vinteren kunne ikke tilby dette. Vinteren var kald og mørk og ensom og trengte seg inn i furuas hjerte. Furua samlet alle krefter den hadde og jaget vinteren på dør. Men furua fikk ikke ro, for vinteren hadde tatt bolig i den. Furua ble mørk i blikket og skarp i kommentaren, for den så ingen nødvendighet ved vinteren. Men så kom vinteren likevel, en natt da furua sov og drømte urolige drømmer. Og furua så at vinteren ga ro hvis den ble sluppet inn. Den ga varme når den la seg på bakken. Den stilnet fuglesangen og la naturen til hvile og lot den samle krefter til en fargerik og levende vår. Furua forsto at hvis ikke vinteren ble sluppet inn ville den stå ved døra og banke og rope til landet revnet foran den. Furua forsto at den hadde møtt sin overmann, og derfor bøyer den seg i respekt for vinteren. Vi bøyde oss i respekt for vinteren vi også.
Vi gikk under en vinterbro.
Selv store furuer bøyer seg.
En gang i tida var det ei seter på Skullerudåsen. Det var storbonden på Skullerud som sendte kyra sine hit om vinteren, og det var tjenestejentene som hadde ansvaret for å vokte kyra mot ulv, bjørn, rev og andre farer. I 1865 dro Karen Jørgensdatter, Maren Jensdatter og Kjerstine Kristensdatter oppover Skullerudåsen med bonden Bukiers 13 kuer. Karen og Maren hadde akkurat fylt 22, og Kjerstine var bare 18. Likevel var de drevne budeier, de hadde jobbet her oppe siden de var små. Men denne sommeren skulle bli annerledes. Dette var sommeren da både kyra og jentene skulle bli borte. Jentene elsket å være på setra, og denne begynnelsen på denne sommeren var ikke annerledes enn andre år. Den ble ikke annerledes før Kjerstine kom løpende ettermiddag, hun var andpusten og forvirret, for hun hadde sett en gjeter ute på myra, en gjeter med de fineste kyra hun noensinne hadde sett. Hun trodde først det var Søren eller Thorvald fra gården, men denne mannen var vakrere. Dessuten var Søren halt og Thorvald, vel… han var bare Thorvald. Og denne mannen sang mens han gikk over myra, og kuene fulgte ham hengivent. Men da Kjerstine gikk etter ham, hun kunne ikke annet, fant hun ingen spor, verken etter gjeteren eller kyra. Og det gikk som det måtte gå. Gjeteren forhekset jentene på setra med sin sang og sitt vakre utseende, og han tok dem med i berget, og de kom aldri ut igjen. For gjeteren var en hulder. Bonden Bukier forsto neppe hva som hadde hendt, men lærerinnen til hans barn, Marie Lem fra Bergen, forsto. Hun sa til bonden at hvis han ville ha tilbake kyra sine (tjenestejenter var det nok av rundt omkring), måtte han gå opp på myra en fullmånenatt i januar. Helst skulle det være en torsdag, for på torsdagsnettene viskes grensen mellom vår og de underjordiskes verden ut, og da setter de underjordiske spor etter seg. Historien forteller at bonden Bukier gjorde dette, og han kalte ut kyra fra berget. Og med kyra kom også tjenestejenta Karen, som gjenom årenes løp har blitt til Kari og gitt navn til Karis myr. Inngangen til berget er ikke så langt unna – kanskje du kan finne den en torsdagsnatt, hvis du tør. Det er bare å følge sporene.
Vi har lært dette og hint om å være oppdagere når vi har vandret i Østmarka. Hver tur er ny. Ingen ser skogen likt. I dag ble vi tvunget til å tøye våre grenser. Vi hadde lagt ut på tur godt kledd, med mye varm drikke i sekkene, men kanskje litt lite mat. Ikke hadde vi med ekstern lader til mobiltelefonene våre heller. De knelte etter kun kort tid i minusgradene. Da vi forsto at dagens mål, Dryppet, måtte gjenoppdages, måtte vi legge riktig strategi. Ingen hadde vært der siden før den siste snøen falt. En hadde forsøkt, men gitt opp før han kom halvveis. Vi skulle klare det. Dryppet ble vår Nordpol. Vi diskuterte beste angrepsvinkel, og hvor vi trodde det var best framkommelighet. Og før vi egentlig hadde kommet til unison enighet, la vi bare i vei. Og snøen var dyp. Den rakk oss helt opp til armhulene enkelte steder. Da bestemte vi oss for at neste gang vi skal gjenoppdage Dryppet skal vi ha med oss truger. Broddene gjorde nemlig ingen forskjell. Vi gikk på, og lot oss ikke stoppe…
…til vi kom til Dryppet. Det har bodd mennesker i Østmarka i uminnelige tider. Dryppet har en magi for oss, og det hadde en magi for dem. Akkurat som vannet i elver som renner nordover, som Elvågavassdraget, er både foryngende og gjør bot for de fleste sykdommer og plager, trodde tidlige beboere i Østmarka at vannet fra Dryppet kunne gi dem evig liv. Det var rett og slett en ungdomskilde. Og når vannet er frosset, som i dag, kunne istapper brytes løs og tas med til familie som bodde langt unna, og de kunne få ta del i magien. Vi lot istappene vokse videre i ro og fred. Men det var fristende å smake på dem.
Her ser dere noe av magien som Dryppet har for oss. Det er rett og slett vakkert.
Vi la noen isroser ved denne, graven til den første dronningen av Østmarka. Vi blåste noen vare snøfnugg over denne, graven til den første vokteren av Østmarka. Hun vokter skogen sin ennå, hun vokter våre skritt hver gang vi går under hennes trekroner. Under snøen ligger hun, ikke med sverd som konger og dronninger av mennesker, men med en vandrestav av eik. Da hun gikk i disse skogene gikk hun mykt som en gaupe. Da hun gikk i disse skogene snakket hun med dyrene og med fuglene. En svart rev var hennes faste følgesvenn, og han ble gammel med henne. Hun levde av det hun fant i skogen. Hun var roen, hun var tiurleiken, hun var vannet som klukket i bekken, hun var snøen som falt, hun var våren og høsten og fargene. Det sies at hun har en datter, en etterfølger. Hun er bevegelsen i øyekroken, hun er gleden, hun er regnet og musikken i vinden. Er hun deg? Eller deg? Eller meg?
Dette er dronningens skog. Vi er ærbødige gjester.
Det var 1950 eller deromkring. Joar Kristiansen var nyansatt arkitekt i OBOS, og full av drømmer og meninger om hvordan den moderne familie skulle bo, om hva menneskene trengte i et hjem for å være lykkelige. Joar Kristiansen trodde ikke på teknologi som støvsugere og vaskemaskiner. Han trodde ikke på vannklosetter. De tok bort essensen av livet, mente han. Han trodde ikke på kjøleskap. Ei heller store leiligheter med mange rom. Nei. Han trodde på at livet skulle leves ute. Han trodde gjerne på høyblokker, men da med trapper og ikke heis. Han trodde på utsikt. Og Oslo hadde potensiale til uendelig utsikt, mente han. Han kunne ikke forstå hvorfor byen hadde blitt bygget nederst i denne bollen av en dal når den kunne ha blitt bygget øverst, med utsikt. Joar Kristiansen hadde en ambisjon om at det nye Oslo skulle bygges med mest mulig utsikt. Og en dag han var på skitur på Skullerudåsen, idet han akkurat hadde begynt på nedstigningen mot Fjeldstad, kom han til et sted han mente var perfekt. «Her skal fremtidens mennesker bo,» jublet han. «Sjekk denne utsikten!» Han nærmest løp til kontoret og kastet seg over tegnebordet. Han tegnet høyblokk på høyblokk, alle med trapper og ingen heis, ingen vaskerom i kjelleren, for hva skulle de vel med det når det var en bekk rett utenfor? Han tegnet små leiligheter nesten uten kjøkken og bad, for livet, det skulle leves ute. Og tidlig mandag morgen, det var atten minusgrader, troppet han opp på OBOS-sjefens kontor og slang tegningene på den store, ganske tomme, pulten. Joar Kristiansen forsto aldri hvorfor han fikk sparken den dagen, uansett hvor mye han tenkte på det. I stedet brøt han seg inn på en byggeplass i nattens mulm og mørke og stjal materialer til en verdi av kun noen få hundre kroner. Disse dro han med seg hele veien opp til Skullerudåsen på den lille nevøens pulk. Han måtte nok gå flere ganger. Og her, på stedet hvor han fikk sin store idé, ville han bygge en høyblokk helt selv. Han kom bare til det utendørs tørkestativet før han forsto hvorfor han hadde blitt arkitekt og ikke snekker. Så han gikk hjemover, tok en bolle på Rustadsaga, og kom aldri tilbake. Men Joar Kristiansen hadde nok blitt mektig sinna hvis han hadde visst at OBOS-sjefen en dag gikk forbi på skitur og så tørkestativet, synes det var en god idé, lanserte den i drabantbyene på Lambertseter og Oppsal og Bøler og alle steder, og tok all æren selv.
Og så gikk vi hjemover.
…men vi stoppet litt her, på toppen av Fjeldstadbakken, og rett og slett nøt. God vinter, kjære lesere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.